Snipp snapp snute, så var skiskytterkarrieren ute.

Det er begynnelsen av juni og i normale fall hadde jeg nå vært klar med årsplanen, funnet frem rulleskiene og begynt på oppkjøringen til en ny skiskyttersesong. Det er imidlertid ikke tilfelle denne gang da jeg har kommet frem til avgjørelsen med at jeg nå skal legge våpenet på hylla og avslutte min skiskytterkarriere.

I og med at jeg ikke er en verdensstjerne med mange VM-medaljer rundt halsen kommer det ikke akkurat noen offisielle pressemeldinger om dette, og jeg kunne latt denne avgjørelsen bare gli forbi uten å nevne noe. Men siden dette har vært en så stor del av mitt liv og at det har involvert samarbeid med så mange forskjellige fantastiske folk, føler jeg at jeg må skrive noen ord om min avgjørelse.

Når man legger all sin energi, lidenskap og tid i noe, samtidig som man elsker det man holder på med, så blir det selve definisjonen på den man er. Jeg har helt siden jeg var 10 år vært lidenskapelig opptatt av skiskyting og sett opp til utøvere som Ole Einar Bjørndalen og Bjørn Dæhlie og hatt en drøm at jeg også en gang skal stå på toppen av prispallen i et verdensmesterskap eller OL. Det å nå innse at dette ikke kommer til å skje gjør vondt, jævlig vondt!

Dette er på grunn av at jeg stenger et kapittel i mitt liv som jeg har jobbet beinhardt med spesielt de siste 13 årene og som har betydd utrolig mye for meg.

Skiskyting er en fantastisk sport der det er minimale marginer mellom himmel og helvete, og jeg har opplevd store deler av begge parter. Dette har ført til at noen av mine aller beste og aller verste minner kommer fra nettopp denne perioden i mitt liv.

Raskt tilbakeblikk

For å ha en slutt må man ha en start, så jeg vil starte med å fortelle om hvordan det hele startet.

Som ung var jeg utrolig aktiv og var med på å prøve så og si alle mulige idrettsgrener. Jeg var faktisk så aktiv og energisk at jeg til og med ble testet for ADHD, men jeg var nok for godt oppdratt til at de klarte å sette en diagnose på meg. Men det var en ting som klarte å holde meg rolig og det var skyting. Jeg startet med skyting da jeg var veldig ung og ble fort god i det. Det som imidlertid skilte meg litt ut fra de andre var at jeg alltid skøyt veldig fort. Da jeg noen år senere ble introdusert for skiskyting på Simostranda der jeg skulle skyte så raskt som mulig og samtidig gå fletta av meg på ski var det et drømmetreff for meg. Dette var tilbake i år 1998, samme året som to etablerte skiskyttere fra samme klubb ved navn Ole Einar og Dag Bjørndalen nettopp hadde tatt sølvmedalje på stafetten under de olympiske lekene i Nagano. Man kan mildt sagt si at det ble en skikkelig «skiskytter boom» av dette i bygda og alle vi unge og lovende ville selvfølgelig bli som de store gutta. Så jeg og familien min la ned mye tid og energi i skiskytingen og  jeg ble fort god også i denne sporten.

Yes. Det er meg du ser nede i høyre hjørne. Her fra skiskytterrenn på Liatoppen som var et av de første store rennene jeg gikk og stilen var på topp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

At familien dro inn til Holmenkollen og så på verdenscup i skiskyting flere ganger dempet ikke på interessen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg gikk mange skiskytterkonkurranser i nærområdet da jeg var fra 11-15 og jeg gjorde det ofte bra, men det første store nasjonale arrangementet jeg var på, var Hovedlandsrennet i Nord-Norge der jeg for første gang gjorde det bra nasjonalt sett. Jeg kom på fjerdeplass der den ene dagen, men høydepunktet var da Buskerud sitt stafettlag, som jeg var en del av, endte på andreplass.

Dette var stor stas både for meg og resten av laget pluss noen overlykkelige foreldre, så dette la heller ingen demper på satsingen.

Laget besto her av (fr.v) Vegar Grue Tufte – Geilo. Anders Brun Hennum -Lier. Magnus Bergan – Simostranda og meg også fra Simostranda.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter dette dro karrieren skikkelig igang da jeg ble tatt ut sammen med fire andre søkende skiskyttere fra hele Norge til å starte på Norges Toppidrettsgymnas på Geilo.

ntg-geilo

Jeg stortrivdes her. Jeg bodde aleine. jeg kunne trene med likesinnede og pushe mine egne grenser hele tiden. Det første året gikk også veldig bra. Det dårligste resultatet jeg hadde i Norgescupen var tre sjetteplasser og resten av rennene var jeg på pallen. Jeg endte dermed til slutt på andreplass i den totale juniornorgescupen. Jeg fikk også to sølvmedaljer og et gull i det norske Juniormesterskapet dette året.

Her er bilde fra pallen der jeg vant mitt første NM Gull på Sokna.

 

nm-gull

En morsom hendelse fra NM på Sokna var at det ble kåret en sammenlagtvinner der de tok den som hadde best totaltid av både normalen og sprinten. Jeg og Arild Askestad kjempet tett sammen, da jeg vant med 10 sekunder på normalen og han vant foran meg på sprinten med 9 sekunder. Jeg vant dermed sammenlagtseieren med fattige ett sekund!

Jeg hengte meg også på de store gutta i Senior NM og jeg kvalifiserte meg til å gå førsteetappen på Buskerud sitt stafettlag. Dette laget besto da av 16 årige meg, Frode Andresen og brødrene Ole Einar og Dag Bjørndalen. Selv om det hadde gått bra til nå hadde det vært en veldig lang og tøff vinter for meg med et liv jeg ikke var helt vant til. Så jeg begynte nå å bli sliten, fryktelig sliten. At vi da som storfavoritter bare endte på tredjeplass gjorde at jeg tok dette veldig tungt og la mye av skylden på meg selv. Men jeg drives av motgang og jeg bestemte meg fort for at jeg skulle bli raskere, lettere, sterkere, og en bedre skytter. Så jeg trente mer enn noen gang samtidig som jeg begynte å eksperimentere med mat for å  gå ned i vekt. Og som forventet, gikk jeg jeg på en skikkelig smell kort tid senere. Jeg ble utrolig fort sliten og klarte ikke å prestere på noe vis. Jeg ble testet på alle mulige måter og leger mente jeg hadde en kombinasjon av  mangel på søvn, overtrenthet og jeg var underernært. Ikke akkurat en oppskrift for å kunne prestere på sitt beste. Dette ble den første store smellen jeg hadde i min karriere og i mange år fremover ble jeg kun en skygge av det potensialet jeg hadde startet på. Men jeg har hele tiden visst hva jeg ville oppnå og selv om det har gått mye opp og ned også etter dette, jobbet jeg videre mot mine store mål. Det er derfor dette  bildet betyr veldig mye for meg.

nm-sølv-simostranda

Dette er fra det norske seniormesterskapet på hjemmebanen min Simostranda i 2010, og som dere kan se så utstråler det en del glede og lettelse. Jeg vant ikke men jeg kom på andreplass på 20km normalen. Og siden dette var foran alle mine venner og familie på hjemmebane var dette som en seier for meg.

nm-sølv-2010

Det var Hans Martin Gjedrem som stakk av med sieren og Alexander Os som kom på tredjeplass. Det tok meg altså 7 år fra min første til min andre individuelle NM-medalje og det smakte derfor meget godt å oppnå dette på den stadion der det hele startet.

Jeg har også  hatt flere andre gode resultater som er morsomme å se tilbake til. Spesielt morsomt er at jeg har stafettgull både i det norske og det svenske mesterskapet. Noe jeg tydeligvis er alene om å ha oppnådd.

Her er bilde fra stafettgullet jeg tok med Buskerud på det norske mesterskapet på Lillehammer i 2009 der lagoppstillingen var. 1.Meg – 2. Vetle Sjåstad Christiansen 3. Frode Andresen og 4. Ole Einar Bjørndalen.

stafett-gull-lillehammer

Og her fra stafetten i det Svenske mesterskapet i Sollefteå i 2012 der lagoppstillingen var 1.Meg 2. Erik Forsgren og 3.Christofer Eriksson.

sm-stafett

 Teamet.

Jeg har helt siden jeg flyttet til Östersund i Sverige etter jeg var ferdig på NTG, vært medlem og leder av et skiskytterteam. Det startet da jeg og resten av gjengen som dere kan se på bildet under,  bestemte oss for å flytte til Sverige for å satse videre på vår skiskytterkarriere og for å gjøre noe nytt.

team-østersund

Det første året besto det som da het “Team Östersund” av følgende på bildet (fr.v) Arild Askestad,  Anne Mørkve, meg, Anders Brun Hennum, Torstein Stenersen og Svein Olav Havikhagen.

Dette teamet har holdt koken helt frem til i år. Det har vært flere utøvere som har kommet og gått og teamet har utviklet seg mye iløpet av årene.

Her følger noen heldige og noen ikke så heldige teambilder fra tidligere år.

team-östersund

(fr.v) Trener- Pär Svärdfelt, Stian Ryslett, Torstein Stenersen, Emil Lundström, Knut Joramo, meg, Victor Agestam og Henrik Forsberg.

kleint-teambilde

Og denne flotte “Boyband gjengen” (Fr.v øvre rad) meg, Knut Joramo, Espen Forsell, Emil Lundstrøm, (Fr,v 2 rad) Torstein Stenersen, Anders Christensen, Micke Nilsson (foran) Espen Johansen.

team

(Fr.V) Torstein Stenersen, Knut Joramo, Espen Forsell, meg.

I 2012  fikk teamet virkelig en oppsving. For etter mye jobb og mange møter gikk Herbalife 24 inn som hovedsponsor i teamet og kjøpte rettighetene til navnet som ble “Herbalife 24 Biathlon Team”. Teamet besto da av følgende utøvere.

team herbalife 24 biathlon team

(Fr.V) Tobias Arwidson, Torstein Stenersen, Knut Joramo, Johnny Gode og meg.

Her kan dere se en promo film for dette teamet som jeg laget den gang.

 

Dette ble et veldig bra team med full oppbacking av Herbalife 24 som førte til at vi hadde nye muligheter i forhold til å ansette trener og ha gode treningssamlinger. Så etter en veldig bra sesong rekrutterte vi inn to nye utøvere.
Lagoppsetningen ble dermed slik:

The athletes 2013

(Fr.V) Marius Hol, Tobias Arwidson, Torstein Stenersen, Knut Joramo, Johnny Gode, meg og Marius Kjerneth.

Vi reiste sammen rundt på samlinger og konkurranser og hadde det veldig gøy samtidig som vi presterte bra. Under kan dere  se noen filmer som jeg laget fra noen av de treningssamlingene vi hadde dette året.

Mallorca

Bardufoss

Trysil

 I 2013/2014 sesongen så satte vi oss som mål å være i toppen av Norgescupen og Sverigecupen og ha minst en utøver med i Sochi OL. Det sluttet med at Marius Hol kom på andreplass i den totale Norgescupen, jeg vant den totale Sverigecupen og Tobias var med i Sochi OL og konkurrerte der for Sverige. Så vi innfridde alle våre mål dette året! Jeg har lagt mye tid og energi ned i teamet med alt fra produksjon av hjemmesider, video/fotoproduksjon til sponsorsøknader og møter med nye sponsorer, og dette er nok kanskje en av grunnene til at jeg ikke selv har prestert så godt som jeg skulle ønske. Samtidig så har hele prosessen rundt teamet vært noe jeg har hatt stor glede av å gjøre og det har gitt meg veldig mange gode minner samtidg som jeg har lært meg utrolig mye.

Noen av de morsomste prosjektene vi har hatt i teamet er:

Bygging av vår egen smørevogn, som gikk fra å se slik ut.

smørevogn før bak

smørevogn før

herbalife-24-Smørevogn inne før

Til å bli slik.

herbalife-24-Smørevogn etter

Vi arrangerte i flere år vår egen sommerskiskole for svenske og norske skiskyttere fra 13-15 år i samarbeid med Ramundberget.

skiskytterskole

Og vi arrangerte i to år vår egen show konkurranse “Herbalife 24 Biathlon challenge” også i samarbeid med Ramundberget der norske og svenske skiskyttere ble samlet til en forrykende avslutningshelg med konkurranse der dame- og herrevinneren vant 10 000 kr hver.

herbalife-24-biathlon-challenge

Herbalife 24 Biathlon challenge winners3

Jeg la ned mye tid i design og produksjon av premiene til disse konkurransene, og jeg er ganske fornøyd med resultatet.

h24bc premie

h24bc premier

Alt i alt har det vært noen fantastisk fine år som jeg har kunnet dele med mange flotte mennesker jeg virkelig setter pris på at jeg har møtt. Det har vært mange tøffe perioder med skader og sykdom, men å ha gått igjennom slike perioder med hevet hode har gjort meg sterkere og gitt meg en evne til å kjempe igjennom de fleste situasjoner med et godt sinn.

Nå er det imidlertid slutt på motivasjon og evne til å holde dette igang. Det koster utrolig mye både økonomisk, fysisk og mentalt å gå for sine drømmer og jeg føler nå at jeg har gjort mitt. Dette er som sagt veldig trist, men jeg er veldig glad for at jeg forsøkte å nå mine drømmer. Jeg har gjort mitt beste og feilet. Men jeg angrer ikke ett sekund, for som Bobby Rahal sa “Jeg vil heller prøve og feile enn ikke å prøve i det hele tatt”

Dette ble veldig mye tekst og jeg hyller deg om du har lest alt. Jeg kunne sikkert skrevet en liten bok om alt som har skjedd de siste årene, og jeg har nok glemt utrolig mye også. Men det å få mine tanker rundt dette ned i dette innlegget gjør at dette blir en naturlig avslutning for meg siden jeg har blogget og hatt jevnlige innlegg fra min satsing helt siden 2009 på “DENNE” siden. Nå er det imidlertid slutt, så jeg vil si et stort TAKK til alle sponsorer, trenere, fysioterapeuter, treningsvenner, kjæreste og familie (Ingen nevnt, ingen glemt). Takk for at dere hjalp meg med mitt forsøk om å nå mine drømmer. Nå er en drøm lagt død, men jeg har mange andre på lur ;)

Jeg har nå flyttet hjem til Modum igjen for godt og har kjøpt hus her sammen med kjæresten min og ser frem imot hva tiden fremover vil bringe.

Avslutter her med en film fra NM på Simostranda som forblir mitt store høydepunkt!

/Christian Georg Bache

No Comments

Leave a Reply